Omtale: Tropic Thunder (Film)

Everybody knows you never go full retard.

- Kirk Lazarus

Jeg ser sjeldent fram til komedier. Animasjonsfilmer er én ting, men ikke vanlige komedier. Den forrige jeg så litt fram til var Hitchhikers Guide to the Galaxy, og det viste seg å ikke være verd det. Men igjen så var det en film jeg så frem til, nemlig Tropic Thunder.

Filmen handler om fem skuespillere som har hver sin rolle i en ny storfilm som omhandler Vietnamkrigen, en film fra en bok skrevet av krigsveteranen Four Leaf Tayback (Nick Nolte). Hovedrolleinnehaveren Tugg Speedman (Ben Stiller) har spilt opp gjennom flere storslagere, men i det siste har han gjort dårlige valg, og rett og slett ikke spilt opp til sitt fulle potensiale. Dette er hans aller siste sjanse til å gjenopprette sitt omdømme.

Tugg Speedman har problemer med å gråte på kommando.

Våre hovedskuespillere i filmen er altså Tugg Speedman - mannen hvis karriere er på vei nedover, Kirk Lazarus (Robert Downey Jr.) - Oscar-vinner som har gjennomgått pigment-operasjon for å kunne spille den sorte sersjanten, og Jeff Portnoy (Jack Black) - matavhengige og avdanket komiskuespiller. Vi snakker altså om vidt forskjellige typer mennesker som skal lære seg å samarbeide i den tetteste jungel - full av fiender.

Som med mange skuespillere så er de kresne (stereotypen, altså), bortskjemte og full av fant, til den ferske regissørens store fortvilelse. Etter noen drinker og en prat med krigsveteranen, finner han ut at de skal gjøre alt virkelig. Hans team har satt opp små skjulte kameraer overalt i jungelen, og iscenesatt mange hendelser underveis som skuespillerne skal spille seg opp i mot. De får ikke lov til å ha med seg mobiltelefon (men Tugg sniker en med seg likevel) De lander midt i jungelen, og begynner på sin ferd. Og så begynner ting å gå galt. Regissøren forsvinner, og våre fem helter står midt i en fremmed jungel helt alene. De har bare et kart og manus å navigere etter, og våpen full av ingen ammunisjon. Ikke nok med det, i jungelen finnes det nemlig fiender - ekte fiender.

Våre helter som... ja, helter.

På landingsplassen blir de angrepet. Virkelige skudd fyker rundt dem. Men de er ganske overbevist om at dette bare er pyroteknikk, og skyter tilbake med blanke skudd. Tilfeldighetene vil det slik at de faktisk vinner den første kampen, og fienden stikker av. Mens de navigerer seg videre i jungelen prøver de å holde seg i rollen sin, samtidig som de lærer seg hverandre - og seg selv - å kjenne.

Vi blir servert med mange gode humorøyeblikk, og smilet sitter hele tiden i munnviken, spent på hva som er i vente. Det tar gjerne litt tid mellom de humoristiske stundene, men når de først kommer, så kommer de stort. Ben Stiller har regissert filmen selv, og dette er faktisk en av de bedre filmer jeg har sett hvor han har hovedrollen. De visuelle effektene er gode, og Robert Downey Jr. som en forvirret svart hvit... hvit svarting? gjør et fantastisk og fullstendig overdrevent rolleportrett.

Et av de store øyeblikkene for meg er da Tugg Speedman trekker fram iPoden sin og ser på video midt i svarteste jungelen. Dette er videoen:

Det er jo ingen hemmelighet at jeg er fan av Star Trek, og ikke minst den originale serien fra 60-tallet. Dette er dog en forferdelig slåsscene, men jeg syns det er underholdende, og ble glad da jeg så dette i Tropic Thunder. Men med William Shatner som idolskuespiller så er det ikke rart at han har problemer med karrieren sin.

Terningkast:

Denne filmen ga meg et nytt håp om at det går an til å glede seg til en komedie igjen, bare de har et greit budsjett, og historien kan holde mål. Personlighetene og overraskelsene underveis er gode, så det er mye å se fram til. Dette er selvsagt ikke en god film, men den er ganske gøy. Anbefales hvis du liker litt på kanten-humor. Terningkast 14 får denne. Enjoy :-)

Castle Crashers Papercraft

Aril var innom en tur før vi skulle på kino, og jeg kom for det uhellet å vise ham papirfigurer fra spillet Castle Crashers til Xbox360. Greia er at butikken er utsolgt for disse figurene, og når interessen er stor, så er viljen tilstedeværende.

Så da ble det printet ut noen ark, og i fire forskjellige farger. Det var ganske mye småpell til å være så små figurer, og det tok gjerne 45 minutt å få ferdig klippet og limt en figur, uten alt for mye nøyaktighet. Men resultatet ble ganske stilig. Figurene er ganske så unike i sin design, og spesiell er gleden over noe man lager selv.

Castle Crashers

Min blå castle crasher papercraft.

Oppsummering fra jakta

Gled deg med meg! Det er så sørgelig å glede seg alene!

- Gotthold Ephraim Lessing

Jakta over for denne gang. Gjerstad er full av natur som bare venter på å bli utforsket. Men Gjerstad er også full av tett skog og ulendt terreng, og det egner seg ikke til å dra på jakt alle stedene. Så det ble en utfordring å finne disse plassene.

Hvis du har fulgt med bloggen, så ser du at jeg hyppig har oppdatert den med små poster fra turen. Spesielt gøy er det at vi (Thomas) faktisk fikk sin første fugl på denne turen, og det etter bare 30 minutt med vandring.

Thomas viser stolt fram byttet sitt.
(man kan skimte et smil fra ham)

Men jakta var ikke problemfri. Først og fremst trenger man tillatelse for å jakte, og det får man ved å kjøpe jaktkort. Disse kan kjøpes på inatur.no eller på Esso i Gjerstad sentrum. Jeg ringte på onsdag og hørte om det var mulig å holde av kort til oss, det gikk ikke. Vi kunne heller ikke betale på forhånd, vi måtte bare møte opp. På nettet var det ikke mulig å velge lørdag som jaktdag, så derfor ringte jeg. Mannen jeg pratet med sa det var helt greit å bare komme på lørdag, de hadde ekstra jaktkort i tillegg til de på nettet.

Lørdag kl 07:00 står vi der. En time til Esso åpner. Da tok jeg bildet på toppen av posten. Så kommer damen som skal jobbe der for dagen. Venter til 8, og låser opp døra. Nei jaktkort har vi ikke flere igjen av sier hun. Vi er de eneste på stasjonen. Alle bare står tause, og samtidig ikke fullstendig overrasket. Thomas ga seg ikke, og maste flere ganger på å få tak i nummeret til han som var ansvarlig for jaktkort på stasjonen. I utgangspunktet hadde hun ingen, inntil hun faktisk sjekka.

En haltvime senere og prat med leder for gjerstad jakt- og fiskeforening og en kontaktperson for Statskog i Gjerstad, så fikk vi endelig lov til å jakte. Han skulle ordne ting for oss på iNatur. Vi var i gang!

Kelti - en kjempeflott hund.

Vi fikk låne Kelti fra Odd-Kristian, en kjenning fra yngre dager. Denne hunden var glad og full av energi - egentlig som alle andre hunder, men veldig flott i pelsen. Det var en ny og spennende opplevelse å ha med seg hund på jakt. Han hjalp godt til med å finne frem fuglene. Dog fuglen som Thomas fikk var det han selv som lettet, men Kelti var det som fant den fram etter den hadde falt i bakken. Utrolig hvor lett det er å miste synet av den.

Hvilken flott start fra et ellers dystert utgangspunkt med tanke på jaktkort. Humøret var nå på topp, og vi trasket videre. Vi var slitne, trøtte og svette, men full av mot. Første dagen så kom vi over 5 fugler, men fikk bare skutt etter 3 av dem. Jeg hadde absolutt ingen skuddsjanser, og hørte bare smell fra Thomas' posisjon "der borte".

Jernbanen i Gjerstad sentrum. Like etterpå kom et godstog.

Jeg kjente hele vinddraget. Litt skummelt, det kom så plutselig.

Som nevnt tidligere var planen å overnatte i telt natt til søndag. Men klokka 17 stod vi parkert foran Esso. Jeg orka ikke en tur til, og det var fryktelig mye igjen av dagen. Turen Kristiansand-Gjerstad tok 1 time 45 minutt, så det var ikke all verdens tur. Vi bestemte oss for å kjøre tilbake, og returnere på søndag morgen. Sinnsykt deilig det var med en god, lang og varm dusj. Og så bare kræsje i senga. De hadde storfest i etasjen under meg, men jeg sovnet fort likevel.

Søndagen var dessverre ikke fullt så gøy som dagen før. På veien bort fikk vi gleden av å se en rådyrbukk krysse veien foran oss. Den var veldig fin, men dessverre ikke for oss å jakte på uansett. Og det var stort sett det vi fikk sett av vilttegn den dagen. Men man skal ikke klage - turen var veldig fin, og været var helt topp. Det gjør godt i kroppen å komme seg ut i villmarka, spesielt i en lenger periode. Jeg føler meg heldig som bor i Norge, vi har kjempemye natur å glede oss med. Hva skal vi egentlig ut av landet å se som vi ikke kan se her? :-P

En hund ved din side er bedre enn en venn langt borte.

- Orientalsk ordtak

De som kjenner Thomas vet godt at han får med seg alle ubetydelig - men irriterende - lyder som er å høre, og som ingen andre hører. Det samme gjelder tydeligvis for synet. På vei opp det ene terrenget så stopper han opp og spør meg om det er et ekorn, og peker. Jeg ser opp, og får øye på noe rart i treet. Men det må da være umulig å få øye på noe sånt!

Ekornet med det artige blikket.

Alt i alt har det vært en strålende tur. Tross i at Kelti skitnet seg til, så er jeg fornøyd. Og jeg har en god samvittighet og selvfølelse etter å ha vært ute så mye på en helg. I tillegg har det vært spennende og gøy å faktisk få et bytte. Og vannblemmene på føttene mine minner meg på at jeg har vært ute :-)

Nok er nok

I dag fikk vi sett en bukk på vei opp. God start, tenkte vi.

Men vi så ikke snurten av noe annet dyr på resten av turen. Og det er ganske lite motiverende.
Vi er på vei hjem nå, slitne og trøtte. Bildet av Thomas viser vel egentlig alt av form.

Men flotte dager har det vært. Godt å komme seg ut.

Lunchtid

Skitne hunden

Tur nummer to, og vi får med oss to kraftige kaker fra noen andre folk. Vi går glatt rundt. Etter 20 min i vanskelig terreng er vi tilbake. Kakene er plutselig flate. Mystisk. Kelti hopper inn i bilen, og jeg ser Thomas begynner å brekke seg.

Noen har kost seg og rullet seg godt inn i kakene med ansiktet først. Turen går raskt til Esso hvor noen skal få seg en vask. Stakars (nå rene) Kelti.

Ut igjen

Jeg klarte selvsagt å glemme igjen walkie-talkien i dag. Men været er fint, og vi kjenner terrenget.

Klar for første tur.

På'n igjen

Klokka er 0610, og ferden går på ny. Litt trøtt, og fortsatt sliten fra i går. Men været ser bra ut så langt.

Retur første dag

Planen var å telte over til lørdag søndag for mere jakt. Siste tur i dag så Thomas én fugl, jeg så ingen. Etterpå skulle vi bort til Esso i sentrum og kjøpe mer vann. Klokka var 1700.

Bilen parkert, meldinger raste inn. Musklene stopppet. Vi bestemte oss for å returnere i morgen, det tok tross alt bare 2 timer å reise hit, og det er mange timer å drepe i kveld.

Fin tur i dag :)

Null fangst

Vi prøvde nytt terreng. Møtte på noen andre jegere fra østlandet. De hadde sett rådyr og ørn. Det var en lang og tung tur, men vi så ingen ting. Klokka er bare 13:50.

Første pause

Fornøyd med den ene fuglen flytter vi oss til en ny plass. Klokka er 11, på tide med litt mat.

Veldig fuktig bakke og kvister, så litt utfordring å få fart på bålet.

Hunden Kelti sitter og syter, gleder seg til å slippe løs igjen for neste økt.

Første fangst

Da var jakta i gang. Etter en halv time flyr det opp to fugler. Jeg hører bare to smell, og Thomas som sier "Ja" på en rolig men gledelig måte. Den første fuglen hans var endelig tatt.

Det får bli som det blir med blogginga. Er jo ingen dekning her oppe. Og maks ett bilde per post. Dette bildet er fra Thomas' mobil sendt til meg via mms så jeg kan videresende til Blog. Derfor 90grader feil vei.

Vi høres. (han smiler på kamerabildene)

Når spill ble levende

The Price of Freedom is Eternal Vigilance

- Wing Commander IV

Etter at godeste Frank sendte denne lenken, så begynte nostalgien å synke inn i meg. Jeg vokste opp med spillene som kom på diskett, og overgangen til CD-ROM var helt enorm.

Et av de tidligere spillene jeg prøvde var King's Quest og Space Quest fra Sierra. Det var fantastiske spill, hvor man måtte skrive inn hva man ønsket å gjøre i form av open door, pick up item on ground og ikke minst inspect item. Heldigvis kunne man bevege seg med piltastene. Det var vel her jeg begynte å utvikle mine engelskkunnskaper, og jeg kunne gjerne flere engelske ord enn norske etter hvert. Men yndlingsspillet fra gammelt av er definitivt Goldrush.

Etter hvert så gikk spillene over til å bruke mus, og man trykket på tingene man så, og fikk så opp en liten meny over hva man kunne gjøre, eller bruke menybaren som dekket hele bunnen av skjermen. Det som var veldig viktig den tiden var ikke gameplay, men historien - og ikke minst - humoren. Jeg koste meg virkelig da jeg spilte gjennom de gode gamle, og alle spill fra LucasArts var helt kanonbra.

Hver gang LucasArts og Origin (Wing Commander) kom ut med nye spill, var det bare å løpe og kjøpe. Stort sett alt var jo bra, uten unntak - og det stemte. Men eventyrspill var ikke bare humor og ablegøyer.

Skrekkspill inntok scenen. Phantasmagoria var et av de første, og de blandet video med tegninger, og man kontrollerte en figur som bestod av videoklipp plassert på toppen av et stillbilde. Anbefaler at du sjekker noen av videoene hos Dagbladet.

Men over tid så har jo spill blitt mer avansert, mer hi-tech og enda mer komplisert. Jeg savnet de gode gamle Wing Commander-dagene hvor jeg ble presentert med en god og spennende historie, og selve spillet var enkelt å sette seg inn i og spille. Man trengte ikke timevis med spilling om gangen, eller vente i et kvarter for at spillet skulle laste inn. Men installasjonen var jo ikke uten problemer.

UFO: Spillet med 1400+ filer.

Dette spillet var en versting å installere fra diskett. Over 1400 filer som skulle kopieres og pakkes ut fra en god del floppy-disker. Det var smerte når den ene fila var korrupt, men faktisk så kunne det spilles likevel, man manglet kanskje bare en grafikkbit et sted.

I dag spiller jeg nesten ikke. Xbox Live Arcade er min beste venn for tida, tett sammen med AppStore til iPhonen. Her finner jeg enkle - og gjerne veldig gode - spill som nesten ikke koster noen ting, og det tar ikke tid å installere. Bare start, spill, og slutt når du vil. Det liker jeg.

Hadde tenkt å skrive litt dypere enn dette, men har jobbet til halv elleve i dag, og skal opp på jakt i morgen tidlig. Så god natt, og god helg :-)

Xbox-avatar

<a href="http://video.msn.com/?mkt=en-US&playlist=videoByUuids:uuids:af0e0dcd-5cff-43a2-bd32-4841fe6a89d1&showPlaylist=true&from=shared" target="_new" title="Avatars in the new Xbox experience">Video: Avatars in the new Xbox experience</a>

While this is by no means a complete walk- through, it will give you an idea of what is coming with this part of the new Xbox experience.

- Major Nelson

Jeg må innrømme at jeg ser litt fram til den nye oppdateringen til Xbox. Men jeg er litt skeptisk samtidig, da jeg har brukt litt penger på temaer, temeaer som helt tydelig ikke passer inn i det nye designet, og da føler jeg det blir litt waste.

Men avatarer er ikke dumt, det åpner for lettere customizing i spill der man allerede kan lage sin egen avatar. Tungvint å måtte lage seg selv og sine venner hver gang det kommer ut et nytt slikt spill, ala Tiger Woods, NHL og andre EA Sports-spill.

Update! Jeg kom over denne videoen like etter jeg publiserte bloggen. En teaser fra Red Alert 3. Jeg digger hvordan de er fryktelig selvironiske, og hvordan de klarer å få tak i kjente skuespillere for disse elendige rollene. Sjekk video.

In other news! Canon kom jo nylig ut med informasjon om EOS 5D MKII - sitt nye next-gen kamera/videokamera. Før de gjorde det, ga de ut protoptypkamera hvor det ble laget en liten film. Sjekk den ut. Filmet med speilreflekskamera.

Bryllup og rådyr

I morgen heter vårt i dag - i går,
og all vår fremtid heter fortid siden,
men det forklarer at hvert nu vi når
er selve evigheten midt i tiden.

- Herman Wildenvey

Da var helgen over. 20. september 2008 var en minnerik dag, med flotte mennesker og god stemning - for ikke å nevne en strålende vakker brud og kjempefornøyd brudgom. Jeg tror nok de vil huske den datoen en stund framover, og Jørgen har jo en liten påminnelse med bursdagen sin dagen før.

Seremonien i ruinkirka var flott. Presten var veldig personlig, og ga det lille ekstra. Kirka var intim og veldig flott - de hadde funnet seg en god plass for vielsen. Det var en gammel ruinkirke jeg dessverre ikke fikk et godt bilde av, for jeg hadde med meg 300mm-objektivet, og jeg kom bare ikke langt bort nok for å få med meg den. Men jeg satser på at de andre har bilder av den.

Under seremonien fikk vi servert et par sanger av en gitarist hvis fulle navn jeg ikke husker. Andreas var fornavnet, og noen melodier fra mannen ved orgelet. Han tok litt av etter at brudeparet hadde forlatt kirka, og det ble litt morsomt - veldig uvant å høre orgel på den måten. På utsiden ble det selvsagt mange ekstra bilder av paret, blant annet det du ser på toppen av dette innlegget.

Man får et godt inntrykk av glede her.

I dag har jeg gått gjennom 76 av de 337 bildene jeg fikk tatt den kvelden, og alle er fra vielsen. Utover kvelden var det jeg og Dag, svogeren til bruden som tok bilder, sammen med Daniel som også hadde med sitt kamera. Og hvis man legger til den innleide fotografens bilder, så har det nok blitt godt over 1000 bilder til sammen. Så hvorfor ingen bilder fra festen? Vel, det tar tid å gå gjennom og finpusse på 76 bilder, så de andre får komme en annen gang :-)

Men det skal sies at det var en flott kveld, og lokasjon for festen var kjempefin. Toastmasteren var flink i sin jobb, og gjorde ingen ting han ikke følte han hadde kontroll over. Det ble selvsagt en pen miks av allsang og taler, sammen med solisten Andreas - som forøvrig var en bryllupsgave fra Jørgens lillebror Aslak. Her ble det nok litt mange fremmede navn for alle mine lesere, men det må nesten til ;-) Takker for en flott dag, kjære Jørgen og Sandra Hatleskog.

Sandras forlover i dype tanker.

Men hva har rådyr med saken å gjøre? Vel, dagen derpå ble en skikkelig sløve-dag. Bare sitte foran tven hele dagen og glemme om tid og sted. Og mot kveldinga tok Mariann og jeg en tur gjennom skogen for å ta noen bilder. Utrolig bra utsikt mot Stavanger fra Tasta. Oi, det blir jo ekstra mange bilder å gå gjennom i tillegg til bryllupsbildene :p Men! På veien tilbake så dukket det opp noe som så ut som en hund i skogåpningen. To hunder, faktisk. Men vi kunne ikke se eieren. Den ene "hunden" løp ut mot stien, og se, det var et rådyr! To av dem! Jeg hadde kamera i hånd, mitt beste objektiv, det var skrudd på, og det var bare å peke.

Men hva ser jeg? "CF Full"... Det vil si at minnekortet var fullt. Febrilsk går jeg gjennom noen bilder og sletter i vei, mista til og med et par gode bilder av en edderkopp i farta. Og da jeg endelig var klar, så var det ingen dyr... Er det ikke typisk? Alt var lagt opp til flott bilder, og rådyrene kikket på oss da de stod og poserte. Jeg får trøste meg med at om jeg hadde hatt ledig plass på minnekortet, så hadde de nok ikke kommet der. Neida. Her er bilde av dem slik det helt sikkert hadde blitt om jeg hadde hatt plass:

Filmer som kommer

Turn around, walk away, blow town. That would have been the smart thing to do. I guess I wasn't that smart.

- Max Payne

Sommeren hadde en del gode filmer, og det er fortsatt duket for flere perler i den siste delen av året. En film jeg ser litt fram til er Max Payne. Spillene var i og for seg ganske gøye, men fortellerstilen var spesiell, og jeg likte godt hvordan den passet med atmosfæren og historien.

At Mark Whalberg spiller hovedrollen er jeg litt usikker på, men som jeg sa tidligere i The Happening-omtalen min, så kan han egentlig passe som Max som fot i hose, siden han har sine... ansiktsuttrykk. Håper de ikke prøver for hardt å etterligne stilen fra spillene, som tross alt kun bestod av veldig gode stillbilder med panorering. Det ender som regel ikke bra.

---

Så har vi den nye James Bond-filmen; Quantum of Solace. Ærlig talt så forstår jeg ikke mye av den tittelen. De andre filmene består i hvertfall av vanlige ord, og kan nevnes uten at noen må stoppe opp i flere sekunder og tenke seg om. Sjekk forresten Bond-låta her.

Men Daniel Craig viste seg å passe utmerket som den nye Bond de har laget siden Brosnan - som forøvrig spilte i veldig dårlige Bond-filmer. Usynlig bil? Kom an! De nye filmene viser en mer sårbar og naturtro Bond, som egentlig er litt mer muskler enn hjerne, og ikke supersoldaten som de seneste filmene. Litt som den første Bond, egentlig. Det liker jeg.

---

Ikke nok med at Max Payne kommer ut, men nå kommer også prinsen på film. Prince of Persia, altså. Jeg har likt spillene fra start til Sands of Time, så mistet jeg litt interesse. Men det nye spillet ser lovende ut, til tross for sin totalvending av stil og atmosfære. Det virket tross alt for Zelda-spillene i nyere tid.

Jake Gyllenhaal skal ifølge Dagbladet spille hovedrollen som prinsen, og det kan virke fint, han er ganske dyktig. Har vært litt småfan siden Donnie Darko, som forøvrig er en utrolig spesiell film som bare må sees. Men jeg tør ikke ha for store forventninger før jeg ser trailer og se hvilken stil de har valgt.

Så resten av året kan se bra ut, selv om Prince of Persia ikke kommer ut før 2010, så er det jo flere filmer i mellomtiden.

Førhelgssvada

Endelig helg igjen - snart. Det har vært ei lang uke, så derfor tenkte jeg å skjulstarte helgefølelsen litt. Jeg får jo ikke tid til noe blogging i helga, så da jukser man :-) Her er en lett blanding av diverse, rett og slett.

Til lørdag er det bryllupstid for Jørgen og Sandra. De har begge overlevd utdrikkingslagene sine, og håper de hadde fine opplevelser, noe jeg er ganske sikker på at de hadde. Jeg har blitt bedt om å ta litt bilder underveis, og jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Natur og dyr er liksom min greie. Finkledde folk i et større arrangement - ikke akkurat mye erfaring med. Så det blir nok gøy.

Star Wars: The Force Unleashed var et spill jeg hadde gledet meg til lenge. Det hadde enormt potensiale, og tok nytte av fysikk- og reaksjonsmotorer der ute som er cutting edge. Men dessverre så feilet det på den viktigste plassen: gameplay. Kontrollene er klønete, og man føler seg dummere enn man føler seg mektig. Bossfightene er stilige, og selve historien trekker opp. Alt i alt en kjedelig opplevelse - synd.

Men selvsagt så har vi jo noen gullkorn der ute, som for eksempel gjengen i bildet over. Castle Crashers er spillet, laget av samme folka som har laget Alien Hominid. Dette er et Xbox Live Arcade-spill, og er verd å kjøpe. Tegnestilen og humoren er noe spesiell, men alt er i samme stil og er bare gøy å spille - spesielt med en venn eller tre. Hvis du har Xbox 360, så last i det minste ned demoen og prøv det ut.

Omtale: Death Race (Film)

Okay ****sucker. **** with me, and we'll see who ***** on the sidewalk.

- Hennessey

Hvis du ikke har sett filmen Death Race med Sylvester Stallone i hovedrollen, så styr unna den. Den er virkelig ikke verd tiden. Men tydeligvis er handlingen god nok til å lage en remake av den.

Året er 2012, og USA har gått nedenom og hjem økonomisk. Fengslene er overfylte, og folket kjeder seg med underholdningen de har tilrådighet. Derfor ble Death Race oppfunnet. Innsatte fanger kan kjøre om kapp i biler utstyrt med diverse våpen og forsvars-mekanismer, og etter 5 seire så får vinneren friheten i belønning. Problemet er at ingen har overlevd så lenge noen gang. Det er nemlig sport i at noen dør, og alt blir vist direkte over internett, til millioner av seere verden over.

Frankenstein... eller Igor (Jason Statham) i forkledning?

I hovedrollen har vi Jason Statham, som spiller den uskyldig dømte mekanikeren hvis jobb nylig har blitt lagt ned. Han havner i fengsel, og får tilbud av sjefen (Joan Allen) å tre inn i rollen som Frankenstein - legenden blant Death Race-utøverne, som dessverre har vært utsatt for et lite... uhell. Siden Frankenstein hele tiden brukte maske, så er det ingen som vet hvordan han ser ut likevel.

Historien er tynn. Og underveis i filmen så er alt gjort på den trygge måten. Regissøren har sett hva som virker og ikke virker på film, og gjort det som virker. Ingen ting utenom det vanlige, og ingen personlig touch i det hele tatt. Alt er i grunnen litt kjedelig og gjennomsnittlig. Hovedpersonen er en kriminell, men selvsagt uskyldig. Sjefen er ei dame med bein i nesa. Damene som sitter på i bilene er selvsagt hotte. De virkelige skurkene er slemme, og purkene er dritlei jobben sin. Pit-crew består av en vis eldre mann og en ung tilbakestående person.

Tyrese Gibson er en svoren fiende av Frankenstein.

Alle ingrediensene er til stede for at man skal like alt og alle i filmen, og mislike de man skal mislike. Ellers er det nok av ting for den underholdningshungrige. En film med bevæpnede biler, eksplosjoner, stor fart, masse babes og mye testosteron kan vel umulig slå feil, selv om dens forgjenger ikke gikk så bra?

Terningkast:

Hvis du vil ha en guttekveld eller litt hjernedød underholdning så kan du se denne. Den er mye bedre enn sin forgjenger, blant annet grunnet bedre effekter og litt arcade-spill-inspirasjon og modernisering i selve racet. Ellers er den ikke å anbefale, spesielt ikke om du misliker underholdningsvold.

Denne er verken god eller dårlig, alt avhengig av filmsmak, og får en midt på treet. Terningkast 10 altså.

Hamresand og HDR

En mann reiser verden rundt og søker det han leter etter, og vender hjem for å finne det.

- George Moore

Denne båten lå idyllisk til. Ypperlig sjans å prøve ut HDR igjen. Man får ganske mange fine farger, men bildet ser jo manipulert ut til de grader.


Lysstolpene til flyplassen. Disse er på stranda som du ser, og i solnedgang. Ikke så greit å få til HDR i motlys, men en god erfaring videre.

Fotavtrykk. Rett og slett. Likte hvordan lyset traff hullene i avtrykket.

Flere bilder på Flickr...

300mm kampfisk

Den venter ikke forgjeves som venter på noe godt.

- Norsk ordtak

Kanskje en litt misvisende overskrift. Dette er Doffen - min kampfisk - tatt med et 300mm-objektiv. Jeg er ikke spesielt fornøyed med bildet, men jeg har jo ikke lagt ut noen bilder av fisken min enda, og jeg har hatt ham i 4 måneder. Min lille utfordring var at jeg måtte ta bildet på minst 1,5m avstand, for objektivet klarer ikke fokusere på ting som er nærmere.

Siden jeg var i Stavanger har jeg lagt ut en del bilder på bildetjenesten Flickr. Jeg kommer til å legge ut bilder der uten å blogge om det, så hvis du er interessert i bildene mine så er det der du kan sjekke. Det er også en lenke i menyen til høyre. Noen bilder lar jeg forbli i bloggen, om jeg ikke er veldig fornøyd.

Litt av utsikten hos mine foreldre

 
Gullbergknuten i nærheten av Moi

Så har jeg så vidt begynt å eksperimentere litt med HDR. Det er litt av en kunst å få det til ordentlig, skjønner jeg. Jeg trenger uansett et kamera som har kjappere lukkertid og klarer å lagre bildene fortere, for de minste bevegelser er med på å forstyrre bildet. Bare fuglen flytter seg en piksel er det nok til å lage merkelige feil i bildet.

HDR står for High Dynamic Range, og består av 3 bilder. Et undereksponert, et normalt, og et overeksponert, og alle bildene må være helt identiske for å unngå feil i bildet. Men det er ikke lett i løpet av et lite sekund, for både bølger, skyer og trær er i konstant bevegelse. Jeg syns det er gøy å lære nye metoder, og en utfordring er meg ikke fremmed.

Solen viser seg over Stavanger

Dette var jeg fornøyd med. Skulle kanskje ha beskjært bildet litt på toppen, men jeg følte det var godt med solstrålene sentrert i bildet. Her fikk jeg med meg silhuettene av fjellene bak. Du finner et mer detaljert bilde på Flickr.

Omtale: You don't mess with the Zohan (Film)

I only be stiff for you.

- Zohan

Lenge siden jeg har skrevet omtale nå, begynner jo å bli en hel uke siden sist! Så hva kan man forvente av en Adam Sandler-komedie?

• Dårlig overdreven men likevel gøy skuespill: Check!
• Litt humor med en del sex-referanser. Check!
• Utrolig merkelig historie. Check!
• Rob Schneider. Check!
• Stereotyper. Check!

Ja de fleste kjennetegnene er til stede. Vi er altså i midtøsten hvor terroristene kommer fra. Zohan (Adam Sandler) er en topptrent elitefigur som er en ustoppelig one man army. Han kan stoppe kuler med nesa, slå gjennom vegger av mur, svømme fortere enn en vannjet og danse disco samtidig som han griller mat. Men han begynner å bli lei av livet hvor han bare slåss. Han vil begynne et nytt liv - og klippe og style hår!

Zohan skyr ingen midler... eller stil.

Hans siste oppdrag består av å gjøre slutt på the Phantom! Dette er Zohans erkefiende, og det byr på en enorm kamp, men samtidig en gylden anledning å forsvinne på - ved å få Phantom til å tro at han har seiret over Zohan. Da blir han erklært død i sitt hjemland, og han reiser til New York (til USA altså) for å starte som stylist.

Zohan finner fort ut at det ikke er så lett som han hadde ønsket. Han har tross alt ingen erfaring å sikte til, og hans ære tillater ham ikke å smøre på sannheten når han søker jobb. Men som vanlig så går det bra til slutt, og han kommer i gang med businessen sin.

Michael: What are you? Bionic?
Zohan: No, I only like the ladies.

Hans uvanlige metode for å klippe hår viser seg å være veldig populært blant damene. Han bruker spesielt underlivet på å vise hvor glad han er i jobben sin, og på bakrommet skjer det at Zohan har sex med kundene sine etter klippen. Og det er ingen grenser for alder, bare kjønn. Salongen blir med andre ord veldig populær, og livet er godt for Zohan.

Men så klart - hva er vel en film uten problemer? Han er tross alt en eks-antiterroristsoldat. Noen på gata kjenner ham igjen, og selvsagt er noen av dem tidligere skurker som Zohan har bekjempet tidligere, men som kjører Taxi i New York - eller jobber i elektrobutikker. Stereoptypisk? Jeg har allerede sagt Check! på det punktet.

Phantom! Og han er tydeligvis flink til å slåss?

Og når selve Phantom også er i statene og har sin egen kebab-kjede, så byr det på problemer når han får høre at Zohan er i live. Zohan må beskytte seg selv og det han er glad i, uten å avsløre hvem han egentlig er - selv om det er for sent.

Terningkast:

Har du sett andre Adam Sandler-komedier så vet du egentlig allerede hva du kan forvente deg. En gjennomsnittlig film med gjennomsnittlig handling, skuespill og hva annet som går under det samme. Så ja, dette blir terningkast 10. Kanskje grei en kveld med en vennegjeng og folket kjeder seg.

Tydeligvis er det in å le av terrorisme. Dagbladet har en liten artikkel om det.

Omtale: Get Smart (Film)

Agent 99: Are you staring at my butt?
Maxwell Smart: No, no, I...I was, but I'm not...I'm staring again.

Steve Carell er tilbake med en ny komedie, og i en sjanger vi ikke har så altfor mange av. Andre filmer som Johnny English og Austin Powers er tilsvarende komedier. Denne gangen er han Maxwell Smart, en mann som jobber i organisasjonen Control, som er så hemmelig at alle andre organisasjoner tror det ble opphevet på 40-tallet. Han jobb er i intelligenstjenesten. Hans drøm; å bli en feltagent. Men dessverre har det seg slik at han er for flink i jobben sin til å bli forfremmet. De trenger ham der han er.

Men så skjer det at Control blir angrepet, og alle agenters identiteter er avslørt, og mange er drept. Maxwell får da sjansen til å bli agent, da han er ukjent for skurkeorganisasjonen Kaos. Hans partner blir den legendariske og vakre Agent 99, som også er ukjent da hun nylig har gjennomgått en drastisk ansiktsoperasjon slik at hun er ugjenkjennelig.

Agentene løper med tiden mot seg

Maxwell kjenner håndboka til punkt og prikke, og har tilgang til mye av teknologien de har til rådighet. Men han mangler erfaring, og er dessverre en kløne ut av dimensjoner. Det er dette Steve Carell er flink til - å holde på maska i de mest hysteriske og useriøse situasjonene. Og han passer som en klønete og meget smart agent. Men det er godt at Agent 99 er rett rundt hjørnet for å redde ham fra hans uheldige situasjoner.

Til tross for sine svakheter så er Maxwell ganske smart og flink i felten. Og det er nok av muligheter til morsomme situasjoner. Enkelte situasjoner virker så smertefulle at man bare må snu seg vekk, men det er ikke noe særlig brutalitet i det, så humoren kommer frem, og Carell er sitt sedvanlige selv. Ellers har vi blant annet Dwayne Johnson som Agent 23, og han er igrunn morsom på sin måte, og passer i sin rolle.

Maxwell har nettopp imponert Agent 99 ganske godt

Historien er rett fram, og er i grunnen litt morsom om man har sett en del James Bond-filmer, da det parodieres en del herfra. Kaos er skurken, Control er helten. Enkle navn og enkel handling. Kaos truer med å drepe mange med atombomber, og det liker ikke Control noe særlig.

Humoren er spredd jevnt utover det hele, og man trekker litt på smilebåndet en hel del. Enkelte deler er litt sjarmerende, og noe er heldigvis nytt og uventet.

Terningkast:

Til tider blir det gjerne litt for dumt, så da kan det lønne seg å se filmen på kveldstid når man gjerne er litt trøtt.

Oppsummert er dette en gøy film, og må for all del ikke tas seriøst - det er jo en komedie. Er du glad i litt ordspill, eller likte du Johnny English så vil du også like denne. Fin kveldsunderholdning. Jeg gir denne terningkast 13.