Om rollespill

 
For å si det slik: dette er ikke det jeg sikter til.

Det var et tilfeldig bilde jeg fant et sted på interwebben. De folka holder på med noe som kalles Laiv. Men det er ikke hovedtema. Jeg tenker på den typen rollespill hvor man bruker penn, papir, terninger og fantasi.

Hvis du tenker at rollespill bare er for nerder, de som er spesielle / rare / merkelige, så har du delvis rett. Dette er stort sett fordi at det er disse "folka" som tør å prøve noe nytt - uten å forhåndsdømme det som noe dumt. Men stort sett når noen "vanlige" personer prøver det, så syns de det er gøy, og vil gjerne prøve videre. Så - hva er dette egentlig?

But my doctor said I'm not supposed to be on fire!

Det kan oppsummeres slik: Venner samles for å begi seg ut på et eventyr - en historie oppdiktet av rollespill-lederen -  og bruke fantasi og samspill for å komme seg videre i historien. Settingen kan være alt fra himmel og jord. Min favoritt er Dungeons & Dragons, hvor vi lever i en slags Ringenes Herre-verden med orker, hobbiter, alver, mennesker med mer.

Lederen - ofte kalt Dungeon Master (DM) - har på forhånd tenkt gjennom en historie. Historien har gjerne flere hindre som må overkommes. Det kan for eksempel være fiender som må bekjempes, puslespill som må løses eller kanskje en konspirasjon som må avsløres. Men utfordringene slutter ikke her. Historien trenger helter. Heltene/skurkene spilles av de andre deltakerne, og de kan når som helst påvirke - og gjerne ødelegge - DM'ens historie.

Hver spiller har nemlig sin egen rolle. Den personen de spiller er bygget opp ved hjelp av regler. Reglene tillater utallige variasjoner, men de er til hjelp for at man ikke skal blir for gode, og at alle som er med kan bidra like under spillets gang. Men enkelte ting blir styrt av terningkast, dette for å skape litt variasjon.

 
En samling med forskjellige terningsett

Dette hjelper nok ikke til å gi et inntrykk av hvordan rollespillet faktisk fungerer. Det beste er nok å gi et eksempel på en typisk spillkveld.

Alle har laget en karakter (en person de er i spillet) og er klare til å begynne. Godis står på bordet, dempet belysning, og stearinlys for å sette litt god stemning. DM kommer med innspill om at vi begynner, og han oppsummerer hva som skjedde forrige gang, og gir ledetråder til hva som kan gjøres.

Forrige gang var dere i byen Breim. Byen hadde problemer med ulyder om natten, og dere oppdaget at det var umulig å få en god natts søvn. Etter mye samarbeid med sheriffen og mye tid på undersøkelser, fant dere ut av hvor det kom fra, og klarte å jage det ut av byen. Dere så aldri hva det var, men var klare til å forfølge det og sette en stopper for det. Det var alt vi rakk forrige gang. Det er langt på natt, og stjerneklar himmel. Dere var på vei ut av byen i full sprint mot ulydene. Dere som kan se i mørket kan hive en Spot-check.

Dette var et kort eksempel på noe som kan skje. Noen av spillerne kan tydeligvis se i mørket (f.eks alver og dverger). En Spot-check er altså en utfordring over hva man klarer å se. Spot (norsk: oppdage) er en av flere egenskaper som spillerne har. Denne blir ofte brukt under spiller, og varierer sterkt ut fra hvordan de forskjellige spillerne har valgt sin karakter.

For å klare en Spot-check, må spillerne hive en terning. Terningresultatet + poengene de har i Spot-egenskapen påvirker hva de klarer å få med seg. DM'en kan selv bestemme hva de klarer å se basert på resultatene, og kan endre historien til deres fordel eller ulempe, avhengig av hva DM'en ønsker å få ut av historien sin, og hvorvidt spillerne er klare for å slåss, eller bare ønsker å unngå slåssing denne kvelden.

Do not meddle in the affairs of dragons,
for you are crispy and good with ketchup.

Historiens gang påvirkes hele tiden av tilfeldigheter og hva stemingen i gruppen er. DM'en må derfor kontinuerlig tilpasse historien sin slik at alle blir fornøyde, og må kanskje kaste noe han/hun har brukt lang tid på å tenke ut tidligere, da spillerne ikke gjør som var ønsket.

Se på dette som en liten smak av rollespill. Jeg kunne gått langt dypere inn i spillet, og gjør kanskje det en annen gang. Type Om Rollespill - del II. Poenget var å få fram at dette er et sosialt påfunn som får fantasien i alle sammen, og det går an å drømme seg litt bort sammen med andre.

En liten redesign av siden

Nå var jeg litt lei av den grønne stilen som var default for Blogger. Jeg har tatt videre bruk av den, men endret fargespekteret, og hacket til mine egne (og ikke fullt så fine) hjørner til blokkene.

 

Bare de viseste og dummeste forandrer seg aldri.

- Konfusius

Så det, så! Jeg må nok ligge i mellom de der to, og det kan jeg akseptere. Topp-banneret skal nok byttes, det er det liten tvil om. Vet ikke helt hva jeg tenkte der og da, men nå er jeg så lei av å endre på ting at det får bli som det er.

Det er et av problemene med Blogger. Endringer på design er øyeblikkelig - det går ikke å lagre et utkast av design, bare innlegg.

Til alles overraskelse så ble det et kaffetema. Det ble vel enten det - eller noe med data. Data er så oppbrukt (for det er ikke kaffe, neida), så det kunne jeg ikke bruke.

Håper den ser OK ut i andre nettlesere enn Firefox. Jeg har selvsagt vært for lat til å teste :-)

Tilbakemeldinger tas med takk. Inntil neste gang, adjø.

Omtale: The Incredible Hulk (Film)

Hulk smash!

- Hulken

Dette er hva jeg forventer når jeg ser en film som handler om et svært grønt ukontrollerbart monster hvis eneste utvei til alt er å ødelegge det som er i veien for det.

Derfor kjøpte jeg en pose med for å ta en bit for hver gang noe ble et til biter. Men ærlig talt så ble jeg så lei av å vente på å ta en at jeg like godt begynte å spise uten noen form for ing i filmen. Her var det tydeligvis gjort plass til en del historie.

Jeg ble faktisk litt positivt overrasket. Jeg hadde nok ikke holdt ut to timer med ren og skjær vold. Etter den første filmen har Bruce Banner (Edward Norton) - altså Hulken i normal form - rømt landet og levd i eksil. Han har jobbet med å finne teknikker for å unngå å bli hisset opp, og går konstant med en armbåndsmåler for blodtrykket.

Her har Bruce muligens funnet kuren mot hans tilstand

Men det går galt. I brusfabrikken han jobber for i Brazil presterer han å kutte seg, og noe av blodet hans havner i en u-lukket flaske, som selvsagt havner i en amerikaners hender. Dette finner en general (William Hurt) i militæret ut av, som tilfeldigvis har vært på jakt etter Bruce over lengre tid. Jakten begynner!

En topptrent soldat (Tim Roth) blir leid inn sammen med et lite team i jakten på Hulken. Verken han eller hans team vet noe om hvem/hva Bruce egentlig er, og har derfor en nytteløs kamp i vente. Bruce er avslørt, men i den siste tiden har han opprettholdt kontakt med en mystisk forsker i U.S.A. - en forsker som mener han kan kurere hans tilstand. Dermed havner vi tilbake til forfølgerens miljø, og en haug av militære har nå mulighet til å gripe inn, kontra den lille gruppen i Brazil.

Bruce: (dårlig portugisisk) Don't make me hungry!

Gjengleder: (portugisisk) What the hell he is talking about?

Istedenfor masse action og jakt, ender vi opp med en kjærlighets-historie. Dette er visst alle superhelters akilleshæl. Til nå er det stort sett Batman - og kanskje litt Iron Man - som har klart å holde seg unna en slik sidehistorie. Hulken er virkelig svak for dette kvinnemennesket spilt av Liv Tyler, og det er veldig viktig at vi skjønner dette... gang på gang.

Hvor det hele startet

Hver gang madammen møter opp og hvisker navnet Bruce, så skal man føle en viss medfølelse. Problemet blir at dette gjentar seg oftere enn man virkelig ønsker. Man vil gjerne komme videre med historien. For eksempel den delen hvor den topptrente soldaten Emil får en liten dose av SuperSoldier-stoffet i seg. Han blir nemlig helt opphengt i å skaffe seg mer og mer av det, og går over visse grenser for å få alt. Dette bygger opp til en heftig kamp mot slutten av filmen - og det innbringer.

Når sant skal sier så har de ikke valgt de beste skuespillerne for disse rollene. William Hurt er flink, men ikke som en arrogant jeg-driter-i-alt-annet-enn-prosjektet-general. Heller ikke Tim Roth passer inn som den topptrente soldaten. Han mangler rett og slett det ytre som skal til for å kunne opptrå barsk på film - mer en puddelhelt.

Terningkast:

Alt i alt er dette en ålreit film. Det er ikke en non-stop action, tro du meg. Det ble kanskje litt for *lite* ing kontra det jeg forventet, og for mye klisjé-historie om helters kjærlighetstrøbbel oppi det hele. Men sluttkampen var god, selv om det var litt flåsete til tider. Det positive dog, var at slutten hintet veldig om en oppfølger - til Iron Man! Edit: eller til The Avengers? Forresten, terningkast 12 for denne. Mye bedre enn sin forgjenger, men det skulle lite til.

Tanker til besvær

Antall innlegg i bloggen min den siste måneden har tydeligvis økt betraktelig. Det kan nok direkte knyttes til at jeg har hatt mye tid til overs til å tenke, fundere - og rett og slett kjede meg.

Fantasi er vel så viktig som kunnskaper.

- Albert Einstein

Jeg er uten tvil av den stille typen. Du kan ofte se meg drifte bort i tanker, selv om det er masse folk rundt meg i samtale. Stort sett er det bare dagdrømming, men til tider er det faktisk litt dypere tanker jeg sitter med - tanker jeg ikke klarer å sette ord på.

Det går for øret at noen sier jeg har god fantasi. Kanskje det stemmer, men jeg syns ikke jeg selv har så utpreget god fantasi. Gjerne kan jeg komme på med en historie på sparket, eller se for meg hvordan framtiden kan se ut, men hvem kan vel ikke det?

Kanskje er det derfor jeg liker rollespill på penn-og-papir-måten? Jeg får ofte tilbakemelding av folk som egentlig ikke vet hva det er om at jeg er nerd. Men hva så? De vet ikke hva de går glipp av. En reise gjennom en historie som finnes forskjellig i alles hoder. Og du er med på å forandre utfallet i historien hele veien. Bare fantasien (og litt regelsett) setter grenser.

Jeg tviler, derfor tenker jeg; Jeg tenker, derfor er jeg.

- René Descartes

I tillegg har vi ordspill. Jeg liker å dvele over visse ord, hva de er bygget opp av, og hva de kan bety kontra hva de faktisk betyr. Men jeg er ikke spesielt opphengt av det, og synes andres ordspill ikke er så fascinerende. Derfor deler jeg ikke så mange av mine heller. Men ingen regel uten unntak, jeg skrev tross alt om samvittighet.

Til tross for alt dette så har jeg særdeles få tanker om politikk og samfunnsrelaterte saker. Eller; klart jeg har tanker - men jeg gjør meg ikke noen formeninger om saker og ting innad politikk annet enn helt opplagte ting - og da gjerne forhastede tanker.

Men som Albert påstår, så er fantasi vel så viktig som kunnskaper. Jeg synes det er gøy å fantasere for ta meg ut fra den kjedsommelige hverdagen, og tenkte litt annerledes på eksisterende løsninger i det dagligdagse. For hvordan hadde vel teknologien sett ut i dag, hadde ingen brukt litt fantasi?

Omtale: In Bruges (Film)

Ken: Coming up?
Ray: What's up there?
Ken: The view.
Ray: The view of what? The view of down here? I can see that down here.
Ken: Ray, you are about the worst tourist in the whole world.
Ray: Ken, I grew up in Dublin. I love Dublin. If I grew up on a farm, and was retarded, Bruges might impress me but I didn't, so it doesn't.

Til tross for kanskje å ha verdens kjipeste navn, så overrasket denne filmen. Morsomme dialoger, en ny side ved Colin Farrel (Ray) og en historie som er helt umulig å gjette seg fram til.

Filmen åpner med Ray og Ken (Brendan Gleeson) som ankommer Brugge, en gammel by med mange fortidsminner. Som du kan se fra dialogen ovenfor er Ray langt fra imponert over sightseeing. Det er kanskje noe av det verste han kan tenke seg, og han syns byen er det kjipeste hølet han har vært i.

Hvorfor er de der? De har fått beskjed fra Harry (Ralph Fiennes) om å møte opp der og vente til han ringer hotellet de bor på. I mellomtida skal de tilbringe tida til sightseeing - til Rays store glede. Man får så vidt inntrykk av at de er leiemordere, men det kommer ikke godt fram i filmen annet enn fra filmplakaten.

Den første delen av filmen er ikke veldig spennende. Man lærer at Ken og Ray er to vidt forskjellige personer. Ray er som en liten unge i en voksen kropp - barnslig altså - mens Ken er nærmest en familiefar. Til tross for forskjellene klarer de å ha en god dialog sammen, men de er langt fra kamerater, bare gode kolleger.

Filmen bruker litt for lang tid på å bygge seg opp. Men når man nærmer seg midten begynner ting å trappe seg opp. Historien tar vendinger man ikke forventer seg, og alle hovedpersonene er smågale. De har tenkt mye på sine handlinger, og har prinsipp de står fast - selv når situasjoner kunne vært til deres beste om de ikke hadde stått ved dem.

Terningkast:

Skuespillerne gjør en god jobb. Det var veldig uvant å se Farrel i en slik rolle - og han gjør den godt. Gleeson har jeg ikke noe forhold til, men han spiller óg sedvanlig godt. Hele situasjonen de er i virker troverdig, og man ønsker å vite hvorfor i all verden de er i den byen.

Ut mot slutten blir det bare bedre. Historien er godt skrevet, og kommer garantert til å overraske deg. Det er en god del humor involvert, men oppsummert er dette et drama. Historien alene er verd å få med seg, men ellers er det lite som virkelig fenger. Den får terningkast 13.

Den første smak av kaffe

Livet er ikke det værste man har, og om lidt er kaffen klar.

- Benny Andersen

En flott og rolig sang, som enkelt setter den stemningen jeg har når jeg skal nyte en kopp kaffe. Kanskje den eneste sangen han har jeg kan høre på - dansk er en uting for meg å forstå.

Jeg husker godt min første smak av kaffe. Jeg var ikke gamle gutten. Jeg var på vei hjem fra ferie i Trondheim, og satt på flyet ved siden av en fremmed mann. Han leste avisen. Jeg kjedet meg. Så kommer flyvertinnen og spør Kaffe, te?. Vanligvis ville jeg sagt pass til begge, men denne gangen tok jeg kaffe. Jeg følte meg voksen nok.

Et par tips til deg om du ønsker å smake kaffe for første gang:

• IKKE flykaffe!
• Kaffen skal være varm, ikke lunket eller kald

Hvis ingen av de ovenfor er oppfylt, kan jeg omtrent garantere at du kommer til å hate det, og ikke bli klokere på hvorfor det er så populært. Begynn med en ordentlig god og varm kaffe, så etter hvert kan du gå over til flykaffe.

Jeg visste ikke om de to punktene. Den første slurken smakte som om smaksløkene døde av ren smerte. Det var helt grusomt. Jeg prøvde så godt som jeg kunne å skjule dette for mannen ved siden av. Jeg måtte være tøff - jeg hadde jo kaffe!

God morgen, du varme kaffe! Det dufter av deg til mine sanser

- Bjørnstjerne Bjørnson

Til min redning lå det sukkerbiter på brettet foran meg. Ikke mindre enn fire stykk. Jeg begynte med én. Smakte like galt som tidligere, bare med en søtere ettersmak. Det nærmest randt fra øynene mine så grusomt som det var. Én til sukkerbit. Og to til. Grusomt. Men... nå var det mulig å drikke den. Slurk etter slurk tvang jeg den ned, og prøvde å ikke lage leven ut av det.

Jeg er rimelig sikker på at mannen observerte hva jeg gjorde, selv om han leste avisa. Jeg syns tydelig jeg kunne høre hans indre latter. Jeg skulle aldri ha kaffe mer. Hvordan kunne folk drikke sånt - og like det?

Jeg kan ikke huske min andre kopp med kaffe, eller hvorfor jeg i det hele tatt hadde en kopp nr. 2 med kaffe. Én ting er sikkert; den kan ikke ha smakt så fælt, så det kan ikke ha vært flykaffe.

Til den dag i dag har jeg vært veldig glad i kaffe. Når jeg føler meg stresset, trøtt, kjedsommelig - ja - da drikker jeg kaffe. Pulverkaffe er en kjapp og helt grei løsning, men ingen ting slår nykvernede kraftig brente kaffebønner som hviler i nykokt vann i en presskanne.

Det er selskap i kaffe. Det er billig, godt, og lett å tilby gjester.

Samvittighet

Jeg godtar bare en tyrann her i verden, og det er den lille stillferdige stemmen inne i meg selv.

- Mahatma Gandhi

...er en ting jeg ofte har fundert rundt. Sett fra et relativt nøytralt perspektiv; hvorfor har vi den, og hva er den egentlig?

Slik jeg oppfatter det, er samvittigheten en veldig stor del av min personlighet (vi går ikke nærmere inn på det akkurat nå), og som er med på å bestemme hvilke handlinger jeg kommer til å gjøre, og beslutninger jeg kommer til å ta. Den preger også min evne til å gjøre noe godt eller ondt, og i mitt tilfelle har den særdeles noe i mot at jeg gjør det sistnevnte. Det er jo i og for seg ganske greit, da jeg ikke har mye til overs for det som er ondartet. Men det er pga. min samvittighet jeg syns det, er det ikke?

Ordet er bygd opp av sam, vittig og het. Kan det bety noe felles, som alle synes er vittig? Hva så med het? Det kan rett og slett være et ubetydelig påsleng slik mange andre ord har. Personlighet. Ærlighet. Ærbødighet. Grådighet. Alle ordene beskriver noe om et menneske, og faller inn under emner som etikk og moral. Kanskje ikke ordet har så mye å si på norsk. Men på engelsk så er det mye mer interessant for meg.

Conscience - samvittighet. Con og science. Ordet con forbines ofte med en som har sittet inne, forkortet fra convict. Men science - vitenskap - fascinerer meg litt. Fordi con foran et annet ord benyttes svært ofte i noe som er det stikk motsatte av, eller noe som motstrider ordet som følger det. En engelsk orbok beskriver det som følgende:

adverb In opposition or disagreement; against: debated the issue pro and con. noun 1. An argument or opinion against something. 2. One who holds an opposing opinion or view.

Enten må vi følge vår samvittighet, eller så forfølger den oss.

- Georg Wulff

Det er altså noe som er i strid med vitenskapen. Kanskje var det slik i den gamle tiden at det var en ting de aldri forstod; nemlig samvittigheten. Alle forsøk til å rasjonalisere den feilet, og hvordan de enn gikk fram, var det umulig å påvise dens eksistens annet enn i menneskehetens oppførsel. Jeg ser for meg følgende situasjon i hodet:

Vitenskapsmann: Next subject is of great disturbance. We have tested it in any possible way, dug into the minds of slaves and beggars, yet it seize to provide us with any substantial evidence. It directly contradicts science as we know it.

Og slik ble det. De forkortet det til con-science, og i dag blir det altså kalt conscience, eller samvittighet på norsk. Umulig å bevise, og det følger med oss hvor vi enn går. Men; vi må visst leve med den. Ikke noe i mot den, jeg. Jeg tror den er til vårt beste.

Omtale: The Happening (Film)

M. Night Shyamalan har imponert meg tidligere meg filmer som Signs og Den Sjette Sansen. I etterkant har han hatt andre - litt spesielle - filmer, nesten som thrillere, men likevel ikke. Denne filmen passer fint inn i den nesten-sjangeren.

Kort fortalt: Plantene (eller et forskningseksperiment) gjør stor-angrep mot menneskeheten. De sender ut et eller annet kjemikalie i luften som gjør at folk mister en psykisk barriere, og gjør hva de enn kan for å ta selvmord - på en rolig og behersket måte, faktisk.

Hovedpersonen Ellio Moore (Mark Wahlberg) er en lærer, hvis kone og beste venn prøver det de kan å komme seg ut av tettbebygde strøk. Det er nemlig der folk blir påvirket. Ut gjennom filmen finner de ut at det skal vise seg vanskelig å flykte fra problemet, siden det er plantene som gir ut kjemikaliet. Plantene finnes tross alt hvor mann enn befinner seg.

Et av Mark Wahlbergs mangfold av ansiktsuttrykk.

Shyamalan har en tendens til å velge spesielle temaer slik hans filmhistorikk viser. Men på tross av filmenes tema så har han en god fortellerstil. Det er som regel Ola Nordmann som blir møtt med noe som er større enn han er forberedt til. Og de får ikke superhelters egenskaper på kort tid, de må rett og slett flykte, og gjøre det de kan for å overleve.

I dag skal man ikke lete lenge for å finne en actionfilm/thriller hvor døden skjer med skikkelige effekter som er utenfor vanlig fornuft - men det ser stilig ut. Shyamalan har derimot en annen vinkling på dette; han gjør det mest mulig naturlig. Døden skal ikke være spektakulær, den skal være skremmende. Mye av det visuelle blir derfor overlatt til fantasien, mens vi får høre lydene som vi forventer - og kanskje ikke vil høre.

Et av Mark Wahlbergs mangfo... vent nå litt...

Siden han har valgt en vinkling som gjør hans filmer unike, mister filmen mye av det som kunne gjort den bra. Man har hele tiden en anelse om hvordan ting kommer til å utarte seg, og en liten fornemmelse av hvorfor ting skjer slik det gjør. Med andre ord ikke mye overraskelser eller høydepunkt i filmen. Det er noen spennende øyeblikk hvor man blir lurt til å tro at vi kommer til å oppleve en såkalt "Bø!"-effekt, når det likevel ikke skjer. Shyamalan har ofte denne metodikken i sine filmer, og det begynner å bli lite nytenkning.

Har han Steven Seagal eller Keanu Reeves som læremester?

Terningkast:

Som nevnt så er det lite nytt her sammenlignet med Shyamalans egne filmer. Har du sett flere av dem blir du neppe overrasket her. Men liker du hans filmer så er nok dette en film du ikke vil gå glipp av. Personlig så ble jeg litt skuffet. Det var lite nytt, og filmen syns jeg rett og slett var kjedelig, men med et par små høydepunkt. Terningkast 8.

Sosiale nettverk

Weben får etter hvert en overflod med sosiale nettverk. Facebook er den som har hatt mest økning og er viden kjent i Norge. Men så finnes det selvsagt andre tjenester der ute; Flickr, Twitter, Plurk, Last.fm, Digg... det er nesten endeløst. De fleste av disse er ikke ment som sosiale nettverk, men alle bygger opp til å ha kontakter man kan følge med på.

Felles for alle er at de lar andre applikasjoner få tilgang til deres funksjonalitet. Så jeg prøver å benytte meg av dette ved å introdusere nok en tjeneste til mengden - retaggr. Hvis du ser på menyen til høyre under profilen min finner du en knapp. Trykk på denne, og du vil se et visittkort som lenker til de fleste "sosiale" nettverkene jeg bruker.

Hvis du har en Facebook-profil og ser bilder av noen kjente her i bloggen min, kan du ta muspekeren over bildet, og trykke på den lille "tag"-logoen oppe til høyre, og merke av kjentfolk slik du sikkert er vant med i Facebook fra før av.

Samtidig, istedenfor det vanlige bildet av profil-mannen er det nå msn-statusen min som vises ved siden av "Vis hele profilen min". Trykk her og du får opp et msn-vindu for å chatte med meg dersom jeg er online.

Det var litt svada fra meg i denne omgang. Jeg prøver å holde meg oppdatert på de forskjellige frontene, men det skjer så fort at det kan bli vanskelig å være a jour til alle tider. Jeg prøvde litt med SecondBrain, men syns det var for knotete og rotete.

Omtale: Lego Indiana Jones (XBOX360)

You call this archaeology?

- Henry Jones Sr.

Da var Indiana endelig tilbake. Helt siden jeg rundet Lego Star Wars: The Complete Saga for n'te gang har jeg ventet spent på Lego Indiana Jones. Jeg visste hva jeg kunne forvente meg, og håpte de hadde lagt litt ekstra stæsj for å gjøre det enda bedre. Godt overrasket på en del punkter, men dessverre så har de gått andre veien med enkelte ting siden Star Wars.

"Aaah, Venice" - Indy

Som Star Wars er sjarmen der med én gang. Man kan bare ikke unngå å trekke på smilebåndene under de små sekvensene som viser litt av historien underveis. Nå det er sagt, består sekvensene av legofigurer som bruker ganen til å lage lyder med, og eller pantomimer for å fortelle historien. Og har du ikke sett filmene, er det lite man skjønner av hva som faktisk foregår. Men har du sett filmene, imidlertid, kjenner man fort igjen sekvensene, og man føler de har gjort en god jobb å overføre til plastikk-verdenen.

Spillet omhandler de tre første filmene, og den nyeste filmen nevnes ikke. Hver film er delt opp i 6 kapitler, og det tar gjerne 30-45 minutt å gå gjennom hvert av de om man skal få med seg det meste, så det er god spilletid her. Spesielt siden man kan låse opp nye legofigurer som kan gjøre flere ting enn historie-modus tillater.

Dette er et lite minus i Indiana Jones-serien. Figurene er ikke spesielt gjenkjennelige, fordi serien har ikke så mange kjente personligheter som går igjen. Det blir gjerne "Tempelkriger 1" og "Tempelkriger 2".

Skurken sammen med Tempelridder 1 og... 1 igjen

Det jeg ble litt overrasket over, var mangelen på Xbox Live-støtte. Eneste måten å spille kooperativt på er på samme konsoll. Det er jo klart den beste måten å oppleve spillet på med en annen, for mange av puslespillene underveis er basert på at flere må til å hjelpe til for å komme seg videre. De har hatt stor fokus på puslespill i Indiana Jones.

Spiller man alene med dataen kan man fort bli frustrert. Den er nemlig ikke så intelligent, alltid, og ofte gjør den absolutt ikke det du vil den skal gjøre. Det kan kjapt gjøre en enkel oppgave til å føles ganske krevende. Samtidig gjør den ikke skade mot fienden annet enn å få dem til å svimle og stanse opp litt.

Slåssingen er et punkt de har falt tilbake på siden Star Wars. Den består bare av å trykke på knappen, og all taktikk er borte. Til tider (ofte) så ender man opp med å bomme helt på fienden selv om han står rett foran deg, eller gjør helt andre uventede ting. Kontrollene i seg selv er også ganske upresise, og igjen gjør ikke figuren det du ønsker. Slå dette sammen med store overblikksbilder hvor man mangler dybdesyn fullstendig og skal hoppe fra stein til stein over lavaen kjenner man blodet bobler av frustrasjon til tider. Ting var mye bedre i Star Wars når det gjelder kontrollene.

Edderkopper er ikke et problem for Indy

Figurene i spillet har forskjellige egenskaper. Indiana Jones er den eneste med pisk, og den kan brukes til å slenge seg rundt med, stoppe slemme skurker eller trekke i spaker som er utenfor rekkevidde. Men han er redd for slanger, og blir ubrukelig i nærheten av dem. Damer kan hoppe høyere, gutter kan krype inn i små hull, mens Indys pappa har dagboken å gå etter. Dette gir god mulighet til intrikate nøtteknekkere underveis. Men det er langt fra vanskelig, spillet er beregnet for alle i familien, og er underholdende både for liten og stor.

Siden jeg er så stor fan av Indiana Jones og synes hele Lego-ideen er kjempekul så legger jeg på et ekstra poeng bare der. De har klart å gjennomføre overgangen fint, men som nevnt er det en del ting som ergrer meg. Hvis valget er mellom Lego Star Wars: The Complete Saga og Lego Indiana Jones: The Original Adventures, så velg Star Wars. Mye mer innhold og bedre kontroller. Men for all del, dette spillet gir jeg 7 / 10, nesten så jeg strekker meg til 8.

Fevennen til besvær

Tomater mot farlig stråling

-fvn.no

Ja da vet vi at tomater har en eller annen effekt mot farlig stråling. Eller er det kanskje Tomater med stor t som er en organisasjon jeg ikke har hørt om enda, hvis oppgave er på lik linje med Greenpeace; å kjempe for miljøbevissthet?
Dette er bare ett eksempel på problem av de mange som oppstår på Fædrelandsvennens hjemmesider. Her er et skjermbilde av nevnt artikkel.


Så der har vi det altså. En informativ artikkel hvor jeg til og med kan gi mine meninger om innholdet. Jeg har ikke mange meninger. Kanskje hadde jeg vært vegetarianer og ville beskyttet tomater mot stråling, da de helt sikkert har følelser de også?


Jeg syns kanskje også denne var lite informativ i forhold til løftet. Spesielt siden her-teksten ikke lenker til noe annet innhold, heller. Jeg var faktisk ganske nysgjerrig på å se hvilke nettsteder som toppet fevennens farlig-liste.

Fvn.no, det er på tide dere fikser opp i ting.

• Nett-TV fungerer ikke natively i annet enn IE. Med litt triksing fungerer det i FF. Og på Linux har jeg gitt opp.
• Artiklene deres er ofte tomme! Og med ofte mener jeg at jeg kommer over minst én hver dag. Krever deres løsning at dere må lagre en artikkel først, for så å fylle den med innhold?
• Javascriptene dere kjører er altfor tunge. Det henger opp nettleseren min til tider. Løsning: NoScript-plugin til FF. Ulempe: kan ikke se videoer lengre. Men det kunne jeg ikke før, heller.
• Har dere noen form for korrektursjekk? Jeg tenker ikke på skrivefeil, men at reporterne rett og slett har oppfattet hele situasjonen feil. Har flere ganger hatt kjennskap til de som har vært sitert og avbildet i avisen, og 90% har de vært feilsitert eller brukt i feil kontekst.
  

Jeg ergrer meg litt over dette da fvn.no er den beste kilden til lokale nyheter. Bare så synd at artiklene er så lite informative og sjansen for misvisende informasjon er så stor som den er.

Endret adresse

Blogg før: http://takras.net
Blogg etter: http://blog.takras.net

Jeg har nå endret adressen for bloggingen min, og lar Blogger ta seg av alt av innhold på siden, nå. Tidligere har jeg brukt et eget webhotell for dette. Så istedenfor å legge inn WordPress e.l. lar jeg bare Blogger ta hele jobben for meg. Det fungerer jo så fint.

Konsekvensen dette da får er at man tidligere kunne gå inn på takras.net. Du blir per i dag henvist til blog.takras.net som er den nye adressen. Utenom dette så er det ikke store endringene.

Hvis du har en blog, så gjerne link til meg, så kan jeg linke tilbake om dere spør meg om det.