Slottsknusere i miniatyr

Working on an exciting project atm,
feedback makes me happy and work work work

- Devaliant

Jeg har vært stor tilhenger av The Behemoth siden de kom med Alien Hominid. Det nyeste flott de har kommet med er Castle Crashers. De kommer med et fantastisk enkelt og avhengighetsskapende gameplay, og den artistiske stilen til Dan Paladin er helt fantastisk.

Aril er også en av de som syns dette, og han tar fan-steget en smule lenger (spesielt siden de offisielle figurene koster over 1000 kr (frakten utgjør halve prisen) å bestille, I tillegg kommer tollavgift) og har laget sine egne figurer av en slags leire/kitt. Ikke nok med det, men han er ganske så god til det, også.

Jeg smiler når jeg ser disse. De er virkelig lik sine originaler. Trollet ble ganske så søtt. Det neste blir bare å finne usynlige nåler :-)

 
En samling av Animal Orbs som man kan få i spillet.

Stå på, Aril! Dette er virkelig bra. Gleder meg til å se framtidige kreasjoner også. For å følge med på Arils verk, kan du sjekke det her. Jeg har også kommet med et lite bidrag til CC-sjangeren:

Sjukdom og foto

Enhver synes at hans sykdom er den mest interessante.

- Svensk ordtak

Lei av å ha hodepine. Jeg måtte gå fra jobb i går, etter bare en time med arbeid. Jeg taklet ikke mer, og lå helt slakt. På den positive siden så fikk jeg mitt nye linseobjektiv i går: Canon EF f/1.4 50mm. Jeg måtte selvsagt ut og prøve det, og samtidig komme meg i bevegelse og få litt frisk luft. Men utrolig lite inspirerende det er å finne gode motiver når hodet hele tiden verker så.

Jeg ble liggende i sofaen stort sett hele dagen, og først i dag har jeg hatt ork til å gå gjennom bildene jeg tok i går. Jeg har forresten vært hjemme i dag også. Nei – jeg har ikke spilt WoW (eller noe annet, for den saks skyld). Prøvde meg på en joggetur i dag. Optimistisk de første 10 minuttene, men så var det som om noen skrudde på en bryter, og jeg måtte stoppe helt opp.

Merker stor forskjell på det faste 50mm-objektivet kontra mine andre objektiv. Det er veldig fristende å ha lav blenderåpning for å slippe lang eksponering, men det går på bekostning av fokus. Bildet på toppen kunne ha blitt mye bedre, men det var beinkaldt, og vinden gikk rett gjennom tøyet, så jeg måtte bare skynde meg.

Ellers har jeg gjort en liten endring på blogg-utseendet i dag igjen. Lagt til refleksjon av toppbildet, og en liten hovedmeny like under. Håper den tar seg ut i nettleserne, jeg har kun prøvd i IE 7 og FF 3.

Xbox kom ut med sin Live-oppdatering av Dashboard i dag. Veldig snappy, og temaene jeg hadde fra før fungerte fortsatt – flott! Gøy å mekke litt på avataren sin, men jeg ser et stort potenstiale for å kunne kjøpe klær og utstyr til den, da det ikke var det største utvalget som fulgte med. Gøy med noe nytt, spesielt når det er bedre.

Spillhøsten har ankommet

Så mange spill, så lite tid!

Jeg nevnte tidligere om spillhøsten vi hadde i vente, og om de mange, store spillene som var iblant nyhetene. Men ingen sa at alle spillene skulle komme samtidig!

Jeg har fått prøvd alle de titlene som er avbildet på toppen, og jeg er mildt sagt positivt overrasket over kvaliteten som har blitt sluppet i høst. Men etter en lengre periode med MMORPG som Final Fantasy XI og World of Warcraft, har det liksom ikke blitt det samme med single-player spill lengre. Jeg melder derfor pass på en håndfull av spillene, men kan glatt anbefale spillene, for de er virkelig gode.

Så etter å ha prøvd en del av spillene i noen timer, og lest omtaler om samtlige, så kan jeg gi mine anbefalinger av alle sammen, selvsagt avhengig av hvilken sjanger du er ute etter.

Red Alert 3: Endelig et strategispill med kooperativ kampanje. Jepp, man kan spille gjennom kampanjen sammen med en venn. Fantastisk! Humoren og selvironien er god, og hele spillet er virkelig gjennomført cheezy. Dette kommer jeg til å spille om jeg har noen å spille med.



Gears of War 2: En fantastisk oppfølger, og de har gått virkelig langt for å gi en bedre historie, dypere karakterer, og fantastiske miljøer og grafikk. Dette er et av unntakene for meg når det gjelder single-player. Jeg kommer til å spille dette, og ser fram til å prøve meg sammen med en venn.


Fallout 3: Hvis du likte Oblivion kommer du garantert til å like dette - og sikkert mye bedre. Det er samme folkene som står bak, og de har finpusset det langt videre enn Oblivion noen gang var. Samme spillmotor, bare mye bedre. Dette handler om en postapokalyptisk verden, og er proppfull av innhold.


Fable 2: Et spill jeg så fram til, spesielt siden de lovte kooperativ modus. Men for meg svarte det ikke helt til de forventningene, og det er rett og slett for mye å sette seg inn i for meg hvis jeg vil få med meg det som tilbys. Men det er et godt spill med masse innhold, og valgene du gjør påvirker verden du lever i.



Dead Space: Endelig en ordentlig grøsser. Doom 3 var en spøk. Dette har skikkelig atmosfære, gode dialoger, skumle korridorer, og merkverdige monstre. Alt er gjort riktig. Og ingen interface! Alt må skje via interfacet til mannen foran deg - og det skjer i sanntid. Se opp for monstre mens du fikler rundt i inventory.

Rocking på middels nivå

I thought that I was going to have to pay them to do what I wanted to do, that was how much fun I was having. You're 20 years old and you're hanging out with rock stars and going to fabulous parties, and then you talk about it!

- Daisy Fuentes

Det har dessverre blitt lite fotografering på meg de siste dagene. Tida har gått til så mye annet i stedet for. Guitar Hero III (GH3) har mye av skylda. Så derfor kan jeg like godt bruke litt tid på å promotere litt om spill.

Det er ikke bare GH3 som har okkupert mye av tiden min, for også Rock Band (RB) og Castle Crashers (CC) må dele mye av skylden. Men hva er det med disse som egentlig er så fascinerende å spille? Den saken er selvsagt individuell, men jeg har tenkt litt gjennom det, og funnet ut mine grunner til at jeg faller for disse.

Før i tiden kunne jeg spille alt som var stort og bra, men i nyere tid - hovedsaklig etter jeg begynte å prøve MMORPG - så har kravene for et bra spill endret seg mye for meg. Noe av det viktigste er muligheten å spille sammen med noen, og at vi kan spille gjennom hovedkampanjen sammen, og ikke bare noen småkamper mot hverandre. Dette gjør partyspill som GH3 og RB til veldig gode kandidater.

CC er et lett og kortfattet spill som samtidig byr på utfordringer og moro. Det noe unike og morsomme visuelle aspektet ved spillet er virkelig med på å trekke opp underholdningsfaktoren. Dette er gjennomtenkt og morsomt, samtidig som det er litt tøft; samtidig som det er tegneseriestil. Men viktigst av alt; man kan spille 4 stykk samtidig gjennom hele hovedkampanjen! Og prisen på spillet er drøye hundrelappen, og man sitter igjen med timesvis av underholdning.


Guitar Hero 3-gitaren er avbildet ovenfor. Jeg måtte bruke kompaktkameraet for dette bildet, da DSLR-en ligger fint i sekken i bilen, og det regner hunder og katter utenfor. Motivert til å dra ut for å hente? Neppe.

Spesielt i RB blir man veldig oppmuntret til å spille sammen for å fullføre sangene. RB består altså av to girarer hvorav en er bass, et trommesett og en mikrofon. Her skal nemlig det meste innholdet i sangene bli dekket av spillerne. Og om en spiller bommer på notene, så merkes dette godt av resten, og man faller fort ut av rytmen. Man får derfor et stort press på seg til å prestere riktig. Om det ene bandmedlemmet feiler totalt, kan det reddes ved at de andre bruker sin "stjerne"-status som de har opparbeidet seg gjennom sangen, og de får en ny sjans til å vise sin glans.

Noe annet som er verd å merke seg er jo faktisk musikkutvalget. Nesten alle sangene er spilt inn på nytt med de originale bandmedlemmene, og man får knallkvalitet når man trykker/bommer på notene. Hvert instrument er adskilt fra de andre i innspillingen, og det merkes veldig fort når noen ikke spiller slik det skal. Musikksmak er det største problemet når man er flere, men slik vil det alltid være med partyspill.

Ja det var altså min unnskyldning for å ikke skrive så mye. Jeg skulle egentlig på jakt denne helga, men det falt jo bort. Da finner man på andre ting. Og i dette været? Da blir man inne!

Spillhøst!

Med venner som deg, hvem trenger da fiender?

- Ukjent sitat

Og igjen en takk til Frank som sender meg nyttige lenker nok en gang. Dagbladet har oppsummert kommende store spilltitler som bare er rett rundt hjørnet, og det fanger selvsagt min oppmerksomhet. Og listen er så lang, jeg kommer meg aldri i seng!

Jeg nøyer meg selvsagt ikke med å bare lenke til db.no for videoene, jeg må jo finne mine egne som jeg kan embedde her... Skal vi se, jeg begynner fra toppen av lista de har skrevet opp, og utelater de jeg ikke har interesse av, det virker greit for meg.

Little Big Planet

Synd at dette kun er for PS3. Jeg har ikke PS3, og har ikke noen grunn til å skaffe meg en. BlueRay-filmene er for dyre, og det er ingen spill jeg ellers har lyst på som kun er til PS3. Men dette spillet virker bare altfor koselig og gøy ut til ikke å ha. Jeg har i hvertfall veldig lyst å prøve det, men kjenner ingen i øyeblikkelig omegn som eier en PS3. Men om jeg noen gang trengte en unnskyldning for å eie en slik konsoll, ville dette spillet være den.

Fable 2

Jeg spilte ikke mye av Fable 1, for jeg gikk igrunnen lei etter en stund, og ting var ikke så åpent som jeg hadde forventet. Men toeren lover mange forbedringer, blant annet mulighet for å spille kampanjen sammen med noen. Riktignok på samme konsoll, men det er jo ingen ting som er bedre enn å sitte i samme rom sammen og spille.

Command & Conquer: Red Alert 3

I utgangspunktet ikke spesielt begeistret for dette spillet om ikke annet enn for de utrolig kule karakterene og selvironiske humoren. Men så kommer det for øre at det er co-op kampanje på gang! Da har det min fulle oppmerksomhet (fordelt på de andre spillene).

Gears of War 2

Spillet med utrolig kul atmosfære og hensyn til detaljer. Eneren var flott og originalt, og satte deg rett inn i actionen. Hardt til tider, og mye blod, men alt er så dystert og detaljert ellers at det ikke føltes overdrevent. Så toeren blir noe som må prøves.

World of Warcraft: Wrath of the Lich King

Jaja, WoW havnet på listen det også. Bare le. Jeg har sluttet å spille det, men jeg forhåndsbestilte tillegspakka før jeg slutta. Så nå forventer jeg å få det i posten etter hvert. Da må det selvsagt prøves på nytt. Det er faktisk det å oppdage nye ting som jeg syns er gøy i spillet.

Metal Slug 7

'Nuff said? Jeg digger arcade-spill, og spesielt kult er at dette kommer til XBLA. Jeg var jo helt oppslukt i Castle Crashers, så dette kan jeg nesten garantere at jeg kommer til å like.

Prince of Persia

Jeg er litt i tvil om jeg skal være begeistret over den nye stilen eller ikke. Men med f.eks Zelda-spillene, så ble det veldig gode resultater, på tross av helomvending på stil. Så jeg holder en finger på dette spillet, ja.

Og en beskjed til Frank: Jeg skulle lagt meg for to timer siden! Din feil! :P

Castle Crashers Papercraft

Aril var innom en tur før vi skulle på kino, og jeg kom for det uhellet å vise ham papirfigurer fra spillet Castle Crashers til Xbox360. Greia er at butikken er utsolgt for disse figurene, og når interessen er stor, så er viljen tilstedeværende.

Så da ble det printet ut noen ark, og i fire forskjellige farger. Det var ganske mye småpell til å være så små figurer, og det tok gjerne 45 minutt å få ferdig klippet og limt en figur, uten alt for mye nøyaktighet. Men resultatet ble ganske stilig. Figurene er ganske så unike i sin design, og spesiell er gleden over noe man lager selv.

Når spill ble levende

The Price of Freedom is Eternal Vigilance

- Wing Commander IV

Etter at godeste Frank sendte denne lenken, så begynte nostalgien å synke inn i meg. Jeg vokste opp med spillene som kom på diskett, og overgangen til CD-ROM var helt enorm.

Et av de tidligere spillene jeg prøvde var King's Quest og Space Quest fra Sierra. Det var fantastiske spill, hvor man måtte skrive inn hva man ønsket å gjøre i form av open door, pick up item on ground og ikke minst inspect item. Heldigvis kunne man bevege seg med piltastene. Det var vel her jeg begynte å utvikle mine engelskkunnskaper, og jeg kunne gjerne flere engelske ord enn norske etter hvert. Men yndlingsspillet fra gammelt av er definitivt Goldrush.

Etter hvert så gikk spillene over til å bruke mus, og man trykket på tingene man så, og fikk så opp en liten meny over hva man kunne gjøre, eller bruke menybaren som dekket hele bunnen av skjermen. Det som var veldig viktig den tiden var ikke gameplay, men historien - og ikke minst - humoren. Jeg koste meg virkelig da jeg spilte gjennom de gode gamle, og alle spill fra LucasArts var helt kanonbra.

Hver gang LucasArts og Origin (Wing Commander) kom ut med nye spill, var det bare å løpe og kjøpe. Stort sett alt var jo bra, uten unntak - og det stemte. Men eventyrspill var ikke bare humor og ablegøyer.

Skrekkspill inntok scenen. Phantasmagoria var et av de første, og de blandet video med tegninger, og man kontrollerte en figur som bestod av videoklipp plassert på toppen av et stillbilde. Anbefaler at du sjekker noen av videoene hos Dagbladet.

Men over tid så har jo spill blitt mer avansert, mer hi-tech og enda mer komplisert. Jeg savnet de gode gamle Wing Commander-dagene hvor jeg ble presentert med en god og spennende historie, og selve spillet var enkelt å sette seg inn i og spille. Man trengte ikke timevis med spilling om gangen, eller vente i et kvarter for at spillet skulle laste inn. Men installasjonen var jo ikke uten problemer.

UFO: Spillet med 1400+ filer.

Dette spillet var en versting å installere fra diskett. Over 1400 filer som skulle kopieres og pakkes ut fra en god del floppy-disker. Det var smerte når den ene fila var korrupt, men faktisk så kunne det spilles likevel, man manglet kanskje bare en grafikkbit et sted.

I dag spiller jeg nesten ikke. Xbox Live Arcade er min beste venn for tida, tett sammen med AppStore til iPhonen. Her finner jeg enkle - og gjerne veldig gode - spill som nesten ikke koster noen ting, og det tar ikke tid å installere. Bare start, spill, og slutt når du vil. Det liker jeg.

Hadde tenkt å skrive litt dypere enn dette, men har jobbet til halv elleve i dag, og skal opp på jakt i morgen tidlig. Så god natt, og god helg :-)

Xbox-avatar

<a href="http://video.msn.com/?mkt=en-US&playlist=videoByUuids:uuids:af0e0dcd-5cff-43a2-bd32-4841fe6a89d1&showPlaylist=true&from=shared" target="_new" title="Avatars in the new Xbox experience">Video: Avatars in the new Xbox experience</a>

While this is by no means a complete walk- through, it will give you an idea of what is coming with this part of the new Xbox experience.

- Major Nelson

Jeg må innrømme at jeg ser litt fram til den nye oppdateringen til Xbox. Men jeg er litt skeptisk samtidig, da jeg har brukt litt penger på temaer, temeaer som helt tydelig ikke passer inn i det nye designet, og da føler jeg det blir litt waste.

Men avatarer er ikke dumt, det åpner for lettere customizing i spill der man allerede kan lage sin egen avatar. Tungvint å måtte lage seg selv og sine venner hver gang det kommer ut et nytt slikt spill, ala Tiger Woods, NHL og andre EA Sports-spill.

Update! Jeg kom over denne videoen like etter jeg publiserte bloggen. En teaser fra Red Alert 3. Jeg digger hvordan de er fryktelig selvironiske, og hvordan de klarer å få tak i kjente skuespillere for disse elendige rollene. Sjekk video.

In other news! Canon kom jo nylig ut med informasjon om EOS 5D MKII - sitt nye next-gen kamera/videokamera. Før de gjorde det, ga de ut protoptypkamera hvor det ble laget en liten film. Sjekk den ut. Filmet med speilreflekskamera.

Nye spill og en film

Det er omveiene, forsinkelsene og
sidesporene som beriker ens liv.

- Nils Kjær

Jeg skal si at tiden går, også når man ikke er på jobb halve dagen, og motivasjonen til å skrive et blogginnlegg bare ikke er til stede. Så det får bli en slags oppsummering da, på hva som burde vært omtaler, egentlig.

Spill

Rock Band

Det har vært få av de store spillene der ute. Men noe jeg vil trekke fram er Rock Band. I likhet med Guitar Hero har man en gitar med 5 knapper og en riff-spake for å spille noten. På skjermen følger man halsen til gitaren, og noter faller nedover. Disse må man treffe idet de treffer streken som ligger i bunnen. Klarer man det, blir notene spilt, og sangen fullført. Bommer man, kommer en ulyd fra gitaren i stedet for.

I Rock Band har man i tillegg trommer, mikrofon og bassgitar. Det gir muligheten for at fire spillere kan være med samtidig og spille sangen sammen. Hvis noen bommer, vil det påvirke de andre, da de kanskje faller ut av rytmen, eller motsatt - man kan få såkalt Star Power, og alle blir plutselig veldig flinke i publikums øyne, og kan redde hverandre fra undergang i konserten.

Dette er noe man må prøve for å forstå. Men følelsen av å være fire personer som fyller ut en sang - vokalisten gjør det komplett - er god, og man føler seg faktisk som en rockestjerne der man står. Anbefales sterkt.

Braid

Foreløpig kun å finne på Xbox Live Arcade, og koster 1200 poeng. Dette er det virkelig verd. Tegnestilen går hånd i hånd med musikken, og totalopplevelsen er ikke til å fnyse av.

Det er en sidescroller. Kanskje noe likt Mario Bros. i det man kan hoppe på monstre, og planter som kommer ut fra rør i bakken. Men det er så mye mer. I Braid kan man - avhengig av verdenen man er i - styre tiden. Man kan alltid spole tilbake tiden, men i enkelte verdener betyr dette at når du slutter spolingen, vil du se en skygge av det forrige du gjorde, og denne skyggen gjør akkurat det du gjorde i stad, og plutselig er du to personer.

Det er litt vanskelig å forklare, liksom Rock Band. Hvis du liker puzzles og en god utfordring er dette noe for deg. Det er langt fra barnevennlig, og noen av utfordringene er rett og slett plagsomt basert på god timing, men det er det som gjør det litt gøy. Last ned free trial i det minste, så får du se.

Bionic Command: Rearmed

Også et spill på Xbox Live Arcade. Dette er en remake av et gammelt SNES-spill, og selve gameplayet er visstnok portert direkte, hvor de har erstattet grafikken, og lagt til et par ekstra actions din karakter kan spille.

Han kan ikke hoppe av egen vilje, men må basere alle dine handlinger på en utstrekkbar klo i den ene armen. Man kan ta tak i vegger og tak, og slenge seg imellom disse, samtidig som man må bekjempe skurker som er over og under. En mulighet er å ta tak i tønna skurken gjemmer seg bak, og kaste den på ham etterpå. Senere får man tilgang til kraftigere våpen som brukes til forskjellige formål, til eksempel kan man ta tak i skurken i stedet for tønna!

Bossfightene er også godt konstruerte, og de blir veldig mye vanskeligere om man spiller co-op 2-player. Da er samarbeid et viktig nøkkelord. Gameplayet i seg selv er veldig godt, og alt beveger seg riktig i forhold til annet innhold i spillet. Dette er også et spill jeg anbefaler. Synd det ikke er noen online-muligheter, bare.

Film

Yesterday is history, tomorrow is a mystery, but today is a gift. That is why it is called the present.

- Oogway

Litt skeptisk til denne storsatsingen til Dreamworks. De har veldig få slagere blandt de mange animasjonsfilmene de produserer. Men denne overrasket positivt.

Po (pandaen) drømmer om å bli en kung fu-helt. Men han er låst som nuddelkokk hjemme hos sin far, og hans fars eneste drøm er at Po en dag skal ta over bedriften slik alle hans forfedre, og selge byens beste nudler.

Men Oogway (den viseste av de vise) har en visjon om at Tai Lung kommer til å vende tilbake. Tai Lung er verdens farligste vesen, og selv ikke de fantastiske fem (Tigress, Viper, Mantis, Monkey og Crane) vil klare å stoppe ham. Det blir da utnevnt en ny Dragemester. Og gjett hvem som blir valgt? Jepp, det er Po.

Ingen av kung fu-ekspertene liker Po, for han har null kung fu. Men siden Oogway er til å stole på, bestemmer de seg for å trene ham likevel, og det må skje fort, for Tai Lung har nettopp rømt fra det urømmelige (?) fengselet.

Filmen har mye god animasjon og gode karakterer. Til tider sakker de ned filmhastigheten så man får med seg uttrykk idet det skjer noe spesielt. Det er kjappe bevegelser til tider, men man får klart med seg hva som skjer. Humoren er og på plass, og jeg likte den lille vrien de gjorde med hva som var hemmeligheten til god kung fu. Anbefales også.

Omtale: Lego Indiana Jones (XBOX360)

You call this archaeology?

- Henry Jones Sr.

Da var Indiana endelig tilbake. Helt siden jeg rundet Lego Star Wars: The Complete Saga for n'te gang har jeg ventet spent på Lego Indiana Jones. Jeg visste hva jeg kunne forvente meg, og håpte de hadde lagt litt ekstra stæsj for å gjøre det enda bedre. Godt overrasket på en del punkter, men dessverre så har de gått andre veien med enkelte ting siden Star Wars.

"Aaah, Venice" - Indy

Som Star Wars er sjarmen der med én gang. Man kan bare ikke unngå å trekke på smilebåndene under de små sekvensene som viser litt av historien underveis. Nå det er sagt, består sekvensene av legofigurer som bruker ganen til å lage lyder med, og eller pantomimer for å fortelle historien. Og har du ikke sett filmene, er det lite man skjønner av hva som faktisk foregår. Men har du sett filmene, imidlertid, kjenner man fort igjen sekvensene, og man føler de har gjort en god jobb å overføre til plastikk-verdenen.

Spillet omhandler de tre første filmene, og den nyeste filmen nevnes ikke. Hver film er delt opp i 6 kapitler, og det tar gjerne 30-45 minutt å gå gjennom hvert av de om man skal få med seg det meste, så det er god spilletid her. Spesielt siden man kan låse opp nye legofigurer som kan gjøre flere ting enn historie-modus tillater.

Dette er et lite minus i Indiana Jones-serien. Figurene er ikke spesielt gjenkjennelige, fordi serien har ikke så mange kjente personligheter som går igjen. Det blir gjerne "Tempelkriger 1" og "Tempelkriger 2".

Skurken sammen med Tempelridder 1 og... 1 igjen

Det jeg ble litt overrasket over, var mangelen på Xbox Live-støtte. Eneste måten å spille kooperativt på er på samme konsoll. Det er jo klart den beste måten å oppleve spillet på med en annen, for mange av puslespillene underveis er basert på at flere må til å hjelpe til for å komme seg videre. De har hatt stor fokus på puslespill i Indiana Jones.

Spiller man alene med dataen kan man fort bli frustrert. Den er nemlig ikke så intelligent, alltid, og ofte gjør den absolutt ikke det du vil den skal gjøre. Det kan kjapt gjøre en enkel oppgave til å føles ganske krevende. Samtidig gjør den ikke skade mot fienden annet enn å få dem til å svimle og stanse opp litt.

Slåssingen er et punkt de har falt tilbake på siden Star Wars. Den består bare av å trykke på knappen, og all taktikk er borte. Til tider (ofte) så ender man opp med å bomme helt på fienden selv om han står rett foran deg, eller gjør helt andre uventede ting. Kontrollene i seg selv er også ganske upresise, og igjen gjør ikke figuren det du ønsker. Slå dette sammen med store overblikksbilder hvor man mangler dybdesyn fullstendig og skal hoppe fra stein til stein over lavaen kjenner man blodet bobler av frustrasjon til tider. Ting var mye bedre i Star Wars når det gjelder kontrollene.

Edderkopper er ikke et problem for Indy

Figurene i spillet har forskjellige egenskaper. Indiana Jones er den eneste med pisk, og den kan brukes til å slenge seg rundt med, stoppe slemme skurker eller trekke i spaker som er utenfor rekkevidde. Men han er redd for slanger, og blir ubrukelig i nærheten av dem. Damer kan hoppe høyere, gutter kan krype inn i små hull, mens Indys pappa har dagboken å gå etter. Dette gir god mulighet til intrikate nøtteknekkere underveis. Men det er langt fra vanskelig, spillet er beregnet for alle i familien, og er underholdende både for liten og stor.

Siden jeg er så stor fan av Indiana Jones og synes hele Lego-ideen er kjempekul så legger jeg på et ekstra poeng bare der. De har klart å gjennomføre overgangen fint, men som nevnt er det en del ting som ergrer meg. Hvis valget er mellom Lego Star Wars: The Complete Saga og Lego Indiana Jones: The Original Adventures, så velg Star Wars. Mye mer innhold og bedre kontroller. Men for all del, dette spillet gir jeg 7 / 10, nesten så jeg strekker meg til 8.

Omtale: Army of Two (XBOX360)

Jeg har alltid likt spill hvor det er mulig å spille kampanjen sammen over nettverk eller på samme skjerm. Rett og slett co-op.

Tidligere spill som har tilbydt dette har vært spill som Halo, System Shock 2, Brute Force og Neverwinter Nights. Alle har vært en glede å spille gjennom på sine egne måter, og jeg nekter nesten å spille spill om det ikke finnes kooperativ modus i det.

Så når jeg hørte denne nyheten; et spill hvor fokus er samarbeid mellom to personer gjennom kampanjen, kunne jeg nesten ikke tro det. Gledet meg veldig til å forsøke dette fenomenet.

Før jeg fikk sjans til å prøve solo, var jeg i gang med split-screen. Begge var igrunn litt skeptiske, men åpne for hva som ventet oss. Og det tok ikke lange tiden før vi var innslukt i all action som foregikk. Det krevde en del samarbeid, hvor den ene måtte ta aggro fra den andre. Aggro er som kjent "fiendtlighet" mot en person. Jo mer aggro en har, jo flere skyter på deg i dette spillet. Det gir en gylden anledning for din kollega å snike seg i flanke-posisjon. Aggro blir brukt flittig i spillet, og er en meget viktig nøkkel for taktikk framover, da fienden har en tendens til å gjemme seg bak hindre for å unngå å bli skutt på. Lik du mest sannsynlig også ville ha gjort i skuddveksling.

Når den ene faller om, blir han sittende og kan forsvare seg ved hjelp av skyting. Men om han sitter for lenge alene vil han etter hvert falle om og dø, og da er det over og ut. Partneren må derfor klare å dra ham til et trygt sted hvor han kan gi ham en adrenalin-sprøyte. Og begge er klare for ny dyst.

Selve stemingen i spillet er ganske så stereotypisk. Man kan velge å spille Tyson Rios eller Elliot Salem. Disse er kamerater i strid. De kjenner hverandre inn og ut, og stoler helt og holdent på hverandre, så mye at de er kjekkaser mot hverandre i kampens hete. Spenner bein på hverandre, kjefter og ypper seg skikkelig Harry-stil. Det blir til tider litt vel mye, men jeg synes det er mye gøy i det som blir presentert.

Underveis kan man kjøpe og oppgradere våpen. Ekstra ammunisjon, påmontert skjold, bedre løp osv. Samtidig kan man også "pimpe" opp våpenet ved å gjøre det til gull. Stort sett alle våpen blir gull, og gir det lille ekstra. Disse våpenoppgraderingene gir en god grunn til å spille gjennom et par ganger til for å låse opp.

Men spillet er som nevnt basert på kooperativt spill. Det blir til tider litt platt når man spiller alene sammen med en ikke fullt så intelligent AI, som sliter litt i det ikke perfekte landskapet. Skal man spille dette bør det virkelig være i godt selskap enten i samme rom eller over Xbox Live. Der er der gleden ligger i dette spillet.

Jeg anbefaler dette godt til de som liker skytespill og kooperativt spill. Uten tvil.

Score: 8/10